Når jeg spiller meme på kjeden, tror jeg personlig at det er to hovedmetoder, den ene er narrativ handel, og den andre er adressegruvedrift, førstnevnte fokuserer på lukten og følsomheten til markedet, og sistnevnte fokuserer på nøye studier og analyse av data. Ikke bare er de ikke i konflikt, men de må ofte brukes i kombinasjon. De tilsvarer også de to drivkreftene som kreves for fremveksten av tokens, nemlig den felles kraften til markedet og detaljinvestorer, og tiltrekningen til bookmakere og hvaler. Narrativ handel, fokuset er på hva slags historie tokenet forteller, om det kan resonere med markedet, og hvor langt et token kan gå basert på bakgrunnen til arrangementet, innovasjon, popularitet osv. For eksempel er $Ani og $Gork fortellinger skapt av Musks nye produkter, som er både innflytelsesrike og interessante, og er enkle å spre; $Trump, $Pnut, er bidratt av store politisk relaterte hendelser; Fjorårets AI-hackathon-marked tok hensyn til Dev-CV og bransjestatus; $Neiro er $Pochita et derivat av Dogecoin-konseptet; $Fartcoin legger $Useless vekt på kryptonihilisme. Når markedssentimentet er godt, detaljinvestorer er svært motiverte, og det er mye likviditet, kan selve fortellingen gi opphav til Meme-mynter med en markedsverdi på titalls M eller enda høyere, og når markedet er dårlig, er det nødvendig å stole på market maker for å kontrollere markedet og tiltrekke seg oppmerksomhet gjennom økningen, typisk for dette er den siste $Aura, som har blitt trukket fra en tilstand på nesten null til 230M på noen få dager. For å fange denne typen bankfolk er den mest passende måten å grave adressen, analysere om det er klynger av pull-adresser og deres intensjoner, eller finne ledetråder gjennom det tidligere akkumulerte adressebiblioteket. Ulempen med denne metoden er at den er veldig tidkrevende, fordi pull-adressen ofte endres ofte, og den andre er at selv om det blir sett spor, når de nederste sjetongene ikke er godt kontrollert, kan dealeren velge å forlate markedet, og initiativet er helt i hendene på andre. Enten det er en stor KOL på Twitter eller en bil på kjeden, er de fleste av dem hovedsakelig narrative transaksjoner, dette er ikke fordi adresseutvinningen ikke er bra, til syvende og sist er det fordi den er refleksiv, når en bestemt pull-adresse er delt, og flere og flere vet det, betyr det at motstanden mot å trekke blir større og større, noe som resulterer i forlatelse eller endring av adresser. I motsetning til dette er adresseutvinning en teknisk aktivitet som bare er egnet for deling i liten skala, mens narrative transaksjoner må nå så mange mennesker som mulig, tross alt er konsensus kjernen i fortellingen.